Når kroppen sier stopp… SISTE DEL!?

Her kommer et lite, eller ganske langt personlig innlegg igjen…

Jeg deler ikke dette får å få medlitenhet eller noe slikt, men grunnen til at jeg deler er at jeg ønsker dette og slike tilfeller ut i lyset.
Jeg ser at folk gjentatte ganger, om de ikke har hatt konkret samme opplevelse som meg, så er det mange som har erfart noe ala det samme – det er ganske leit å tenke på.
Hvor mye livskvalitet, arbeidskraft og -ressurser som har «gått til spille».
For noen ganger trenger man hjelp, det er faktisk ikke alltid man bare kan ta seg sammen og skjerpe seg.
Mens på en annen side tror jeg de aller fleste som ikke har opplevd dette, kan nok kanskje ha litt vanskeligheter med å forstå. Tror jeg. Jeg var iallfall en av de som ikke forsto så godt.

Hvor lenge jeg har vært plaget av gallestein er vanskelig å si. Jeg har møtt utrolig mye motgang og holdninger både fra venner, bekjente og leger som har «gitt blaffen».
Det er ikke sånn at man har vondter og smerter hele tiden, så utenfra kan alt se i fulleste orden ut. Det er da man har gode dager man vil utnytte tiden og gjøre det man vil. De dagene som har blitt tilbragt i senga eller på sofaen, eller det å sove de 30 minuttene i bilen under lunsj i stedet for å spise som ingen vet om eller ser. Det eneste som sto i hodet mitt var søvn. Jeg var fullstendig utmattet!

Igjen så er det noe som er vanskelig å forstå, spesielt for de som ikke har opplevd eller opplever det selv.
Jeg husker godt første gangen jeg virkelig opplevde et skikkelig smerteanfall. Jeg våknet midt på natta av at jeg hadde helt sinnsyke smerter på høyre side av magen under ribbeina. Hos meg satt det spesielt i ryggsiden.
Chris lå i senga ved siden av meg og min første tanke var at han hadde sparka meg i søvne. Han sover som en virvelvind i senga – eller som ordtaket sier;

«Sleeping with your toddler is like sharing your bed with a drunk octopus looking for it’s car keys» 😅

– så det kunne nok fort ha skjedd, men jeg hadde jo ligget mot han på min høyre side så det var ikke mulig. Jeg fikk ikke puste, jeg kaldsvettet og visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle gjøre av meg.
Etter en stund gikk anfallet over og jeg forsto ikke helt hva som hadde skjedd. På det tidspunktet hadde jeg ikke en lege som viste forståelse, så jeg gikk da kun til de månedlige prøvene uten noe videre behandling – selv om prøvene hver gang viste avvik og at det var en eller annen form betennelse i kroppen.
Slik fortsatte det og etterhvert ble det oftere og oftere. Det sies at et gallesteinanfall kan sammenliknes med en fødsel. Personlig tror jeg at jeg heller ville valgt fødsel. Da jeg hadde anfall hadde jeg null kontroll på smertene. Jeg vet selv at terskelen min er høy, jeg har også født uten noen form for smertelindring, så jeg vet hva det dreier seg om.

Kjæresten hadde lite forståelse i starten. Jeg kunne jo bare ta meg sammen! Så enkelt var det altså, ta seg sammen. Tenk hvor enkelt det hadde vært dersom det var løsningen på alt. 😊
Det var helt til han selv fikk oppleve hvordan jeg var under et anfall – noe det kun er et fåtall av folk som har sett.
Det var en fantastisk solskinnsdag i februar og vi skulle ut på skitur. Jeg kjente allerede på vei dit at det var noe som murret i magen, men dagen var så fin at jeg ville ikke si noe. Vi spente på oss skiene og gikk avgårde. Etter å ha slitt meg gjennom ei lita slette og starten av en sving på kanskje maks 500 meter måtte jeg si i fra at jeg ikke klarte mer og da slo smertene skikkelig inn. Kjæresten min ble litt fra seg og visste ikke hva han skulle gjøre. Skulle han bære meg eller ringe legehelikopteret? Tanken på å gå tilbake til bilen var helt spinnvill, men det var bare å bite tennene sammen og gå tilbake. Nå først forsto han iallfall.

Etter å ha vært sykmeldt et år, søkte jeg om et års permisjon fra jobben. Arbeidsgiver har vært veldig forståelsesfull hele tiden og innvilget dette, men da permisjonstiden var på vei til å gå ut ønsket de å vite videre forløp, noe som er fullt forståelig og ettersom jeg var langt unna målstreken valgte jeg da å si at jeg ikke kunne komme tilbake på det tidspunktet. Canon er en fantastisk arbeidsplass, med gode kollegaer og ledere som jeg virkelig tar med meg videre. Jeg lærte så mye på mine år som tekniker, tillitsvalgt og samarbeid med HR og ledelse. Jeg fikk muligheten til å oppleve og utføre oppgaver jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare – forhandlinger, integrasjon, samarbeid, utarbeidelse av ny pensjonsavtale etc. Men som Pippi sier: «Det har jeg ikke gjort før så det klarer jeg helt sikkert».
Nå ble det litt avsporing, men det er en arbeidsplass jeg har satt stor pris på.

Jeg pushet meg selv. Jeg ville være frisk, jeg ville fungere. Jeg trente og ble med på det som jeg tenkte var bra for meg, i tillegg til at jeg også utfordret meg selv.
Flere store og fine ting som jeg har opplev har jeg gjennomført da kroppen jobbet i mot meg. Fordi jeg ville bevise at jeg kunne selv om det har gitt frustrasjon både til meg selv og andre.
På slutten av en treningsøkt kjente jeg ofte et stort ubehag nesten i form av kramper på høyre side av magen. Jeg følte at de jeg trente med ikke helt hadde forståelse og at jeg fikk litt rare blikk.
I tillegg var pulsen helt på bærtur. Det skulle ikke mye til før pulsen raste opp til 180 uten særlig innsats. Jeg følte meg tørst under hele treningsøkten og at formen var helt sinnsykt dårlig – flaut dårlig. Alt var tungt!
Jeg var også på noen toppturer, samt joggeturer sammen med kjæresten og han var rimelig oppgitt over at jeg kun etter få meter pusta og peste med en puls som dundra i ørene som om jeg hadde løpt maraton 14 ganger på rad, men da kun etter få meter.
Det var så innmari frustrerende for jeg visste så godt at jeg var mye bedre, hjernen ville, men kroppen strittet i mot.

Jeg har alltid stått på. Jobb, arbeidsmot og -moral har det aldri stått på.
Jeg har blitt stemplet med «Flink pike»-syndromet og det kan vel ha både sine positive og negative sider.

Etter flere turer på legevakten for å få sprøyter med smertelindring og betennelsesdempende de gangene jeg hadde smerteanfall som var så uutholdelige og ikke gikk over fikk jeg egen resept. Smertestillende ble tilslutt min beste venn. Voltaren og Nobligan.
Jeg hadde alltid en stikkpille på innerlomma og dersom jeg skulle ut på lengre tur av et eller annet slag turte jeg ikke annet enn å ta en dose først, men det var det ingen som visste om.

Etter å ha vært i legesirkuset en god stund møtte jeg omsider den rette legen. Han skrev henvisning og jeg fikk en etterlengtet operasjon. Han mente at dette burde blitt gjort allerede fra dag én. Jeg var i sjokk for endelig å bli hørt. Jeg var klar for å slå knyttneven i bordet og si at nå orket jeg ikke mer!
Det er ganske utrolig at jeg måtte bruke så lang tid, så mye verdifull tid, så mye bortkastet arbeidskraft og god livskvalitet.
Jeg hadde helseforsikring gjennom jobben – gull verdt! – så jeg valgte å få operasjonen utført hos Aleris. Helseforsikring er forresten noe alle bør tenke på til seg selv og egen familie.

Under operasjonen viste det seg derimot at jeg ikke bare hadde gallestein, men at jeg også hadde utviklet kronisk betent galleblære. Det som jeg tidligere hadde fått beskjed om at dét skulle jeg ikke bry meg om, gallesteinene altså.
Betennelsen var noe legen og de som skulle operere meg ikke visste om – ingen visste om det, slik at galleblæren sprakk under operasjonen. Den ble utført via laparoskopi (kikkhull) og heldigvis slapp de å åpne meg, men de måtte «fiske» ut steinene manuelt og jeg ble umiddelbart satt på antibiotika.

Alt ble utført hos dagkirurgien til Aleris og jeg var så heldig at jeg hadde med meg ei venninne som kjørte meg inn, ventet de mange timene på meg før jeg omsider fikk reise hjem igjen. Jeg hadde enorme smerter også etter operasjonen og ettersom jeg var sistemann på lista måtte jeg i bunn og grunn egentlig reise hjem litt før jeg egentlig skulle og jeg var rimelig på en liten snurr. Må le litt når jeg tenker tilbake på det. Venninna mi fikk ikke være med helt inn så hun satt ute på venterommet. På vei ut var jeg fast bestemt på å ta nærmeste utgang. Hun ville føre oss til heisen, men den var på andre siden av rommet og det virket så UFATTELIG lagt, at jeg heller ville ta trappa de etasjene ned. Forstå det den som kan, hehe.

Det har tatt litt tid å komme seg igjen, men nå kan det bare gå en vei og jeg er så klar!
Jeg gleder meg til hver eneste dag ☀️

Dette er bare en kort historie og utdrag, jeg kunne skrevet så mye mer, men det skal jeg la vær.
Og dersom du tok deg tiden til å lese alt – tusen takk!

Har du noe å dele, hva som helst er det veldig hyggelig om du legger igjen en kommentar, eller du kan bruke kontaktskjemaet og sende meg en melding.

Klem M 🌸

2 kommentarer

  1. Nanna anita

    Så godt og ekte skrevet ♡ nå har jeg ikke samme diagnose, men har gått gjennom mye av det samme som deg og kjenner igjen frustrasjonen, sinnet og utmattelsen. Stor klapp for at du kommer videre og stor klem fordi du deler.

  2. Stå på Marita😊 Nå er det bare en vei videre, og der er framtiden. Ikke bruk mye energi på fortiden, den får du ikke gjort noe med. (Ja, en kan klandre mange for ikke og ha gjort jobben sin osv). Men det viktigeste for deg nå er framtiden. At du og de rundt deg får en fin tid sammen og at du endelig kan bli kvitt smertene, krampene og finne igjen livsgnisten. Ønsker deg masse lykke til👍

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *