Hei, jeg er her med sønnen din… Han er blitt påkjørt!

I morgen har det allerede gått to måneder siden Chris ble påkjørt.
To måneder siden den hittil verste telefonen jeg har fått.

Dagen startet som normalt, med frokost og vanlige rutiner før jeg vinker han syklende avsted på vei til skolen.
Det har såvidt gått 5 minutter før det ringer fra et ukjent nummer. Jeg kjente det i magen med en gang at det var noe som ikke stemte. Jeg var opptatt på badet, men ringer tilbake sekunder senere.
«Hei, det er L**» svarer det i andre enden, men ikke noe mer. Jeg venter litt, prøver å få kontakt flere ganger.
Jeg legger etterhvert på for å prøve å ringe opp igjen på nytt. Denne gangen blir telefonen tatt, men ingen svarer, ingen lyd overhode.
Jeg kjenner at jeg blir enda mer stressa, legger på og ringer Chris sin telefon. I ettertid husker jeg ikke en gang at jeg har ringt han før jeg så det på anropslista. Han svarer, som ganske vanlig, ikke, men samtidig ringer dette ukjente nummeret meg igjen og jeg får bekreftet: «Hei, jeg er her med sønnen din. Han har blitt påkjørt. Det går bra, men de tror beinet er brukket.»
Jeg bekrefter at jeg kommer med en gang, legger på og hylgriner litt mens jeg finner jakke, sko, veske og løper avgårde.
Det tar fort et par minutter før jeg er på plass. Synet av å se Chris liggende midt i veien foran bilen som har truffet han var tøft. Beinet er vridd i en unaturlig vinkel, han er stri i blikket og roper på «Mamma». Ambulanse og politi er allerede på plass når jeg kommer. All ære og applaus til de!

Beinet blir lagt i skinne og Chris får masse smertestillende så han blir etterhvert ganske sløv.
Jeg får bli med han i ambulansen inn til Ahus og der blir vi møtt av et kriseteam.
De klipper av han klærne, setter på han nakkekrage og undersøker han fra topp til tå før de tar både CT og røntgen av han.
Jeg får være med han hele veien, og befinner meg vel mer eller mindre i en eller annen boble. Jeg har masse følelser, men de følelsene befinner seg ikke inne i denne bobla.
Fra akuttmottaket blir vi sendt videre til overvåkning før de bestemmer prosessen videre. Chris er rimelig salig av alle smertestillende de fortløpende gir han, og vekker han med jevne mellomrom.
Han begynner etterhvert å irritere seg veldig over denne nakkekragen, men den vil de ikke ta av før de har fått svar på CT’en. Når svaret endelig kommer får Chris tilbud om å ta med kragen hjem som et minne. Da blir han sinna og skjønner ikke hvordan det går an å spørre om det, for det finnes ikke noe godt minne i det. Jeg måtte nesten flire litt av han og reaksjonen hans da.
Det blir konstatert femurfraktur, lårbeinsbrudd, samt mulig brudd i bekkenet, men dette står så pent at de ikke gjør noe.
De vurderer å legge beinet hans i gips før operasjonen da det visstnok ikke er bra å ligge i skinne altfor lenge, men de ombestemmer seg og han blir prioritert inn til operasjon selv om han ikke er fastende. Med tanke på at han har vært innblandet i en såpass ulykke mener de at han uansett ikke vil regnes som fastende.

5 timer etter at han syklet hjemmefra blir han trillet inn i operasjonsstuen.
Den tiden har gått sånn i et at jeg ikke har klart å tenke.
Jeg blir kledd opp fra topp til tå og får være med han inn helt til han sover.
Så fort han har sovnet blir jeg fulgt ut. Jeg får beskjed om at selve operasjonen tar en times tid, men at man må regne litt lengre tid mtp forberedelser o.l.
Plutselig er jeg helt alene, i min egen boble og aner ikke hva som skjer. Jeg går på Narvesen for å kjøpe meg litt mat og en bok, og finner meg en stol utenfor avdelingen til overvåkningen, og venter.
Etter ca halvannen time får jeg beskjed om at de har begynt på operasjonen. Jeg trodde da at de kom for å fortelle meg at de var ferdige.
Jeg blir sittende i bobla litt til og først etter to timer begynner jeg å lese i boka. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg starter på nytt med å lese første side, men jeg får iallfall ikke med meg noen ting.

Etter nesten tre timer får jeg beskjed om at han er i ferd med å våkne fra narkosen og jeg får endelig komme inn til han igjen.
Han er sliten og trøtt, og sover for det meste. Han prøver etter en stund å spise en is, men blir kvalm og sovner igjen.
Jeg er alene med han frem til 18-tiden. Da er jeg tom for strøm på telefonen etter alle som har tatt kontakt og har ellers ingenting annet enn lommebok med meg.
Kjæresten min er da snill og tar over for meg sånn at jeg kan reise hjem for å pakke.
Jeg vet at han er i gode hender.

Først når klokken blir 23:30 på kvelden får vi komme på barneavdelingen.
Chris sover så og si gjennom hele natten, mens jeg sliter med å finne roen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sjekket han i løpet av natten.

Allerede dagen etter er Chris lei og vil hjem, men før de kan vurdere hjemreise må han slutte med morfin og han må kunne håndtere krykkene.
Samme kveld er han ute av senga og har reist seg ved hjelp av en prekestol.
Vi ble på Ahus i fem dager.
Da hadde han hatt jevnt oppfølging av fysioterapeut. Gjennomgått øvelser for å trene beinet, kommet seg i gang på krykker og hatt trappetrening.

Det var nå påskeferie og han reiste rett til pappa’n sin noen dager etter at han ble utskrevet av sykehuset.
Plutselig var jeg helt alene hjemme og fikk alle følelsene skylt over meg på en gang. Kaos med andre ord.

Jeg fikk han hjem igjen etter tre dager og jeg kan vel trygt si at de to siste månedene har vært mer enn utfordrende nok for oss.
Han har hatt store smerter og han har ved noen uhell belastet beinet.
Det har blitt noen turer både på legevakten og til ortopedisk akuttpoliklinikk.

Selve bruddet har vært ganske stygt. Beinet var brutt tvers av, og det har splintet seg noen steder.
Med tanke på hans brudd skulle ikke beinet belastes før han fikk klarsignal fra lege om dette.
De har valgt å operere margnagler inn i beinet hans, og har gått inn i overkant på hver side av kneet.
Etter den verste hevelsen ga seg, oppdaget vi at naglen på innsiden stakk veldig ut.
Jeg var livredd for at alt bare hadde forflyttet seg etter at han belastet beinet på vei til toalettet, så han fikk komme inn til en kontroll.
Kontrollen viser at alt er som det skal være, at beinet står fint, men at naglen kanskje kan ha blitt klippet litt lang.
Disse margnaglene skal jo også ut igjen senere, så de vil ikke klippe de helt korte da det kan gi utfordringer senere.
Legen vil helst ikke risikere å gå inn og rote i operasjonssåret, så de velger å ikke gjøre noe mer med det.

Etter noen uker er det tid for å fjerne sting. Huden der naglen sitter på innsiden virker veldig veldig tynn, men igjen vil legen helst ikke gjøre noe, men avvente å se og han mener at huden gjerne styrker seg litt av seg selv.

Tre dager senere bærer det på nytt inn til akutten. Nå har det blitt hull i huden der naglen sitter.
Chris blir skrevet inn og må på nytt gjennom en operasjon. Og jeg er igjen med hele veien.
Denne gangen trenger han kun å overnatte og vi får reise hjem dagen etter.
Jeg tenker at nå kan vi vel kanskje slappe av litt og se fremover. Så lett skulle det dessverre ikke bli…

Det blir enda flere turer til legevakten og Ahus.
Jeg syns operasjonssåret hans blir verre og verre.
Da vi har blitt skrevet ut fra Ahus har de vært veldig klare på at dersom det kommer væske fra såret, eller han får feber må han inn med en gang. Så lett skulle det heller ikke bli.
Han får feber, han får forhøyet CRP og han væsker gult fra såret.
Feberen forsvinner, CRP’en synker og på legevakten kommer det kun blank væske ut av såret så legen velger å ikke gjøre noe.
Såret blir mer og mer rødt, men begynner etter hvert å skorpe seg.
Man vil jo gjerne høre på legen…

De nye stingene etter operasjon nummer to skal omsider fjernes.
Legen som skal fjerne disse blir litt paff da han ser såret. Han må fjerne alt av skorper for å i det hele tatt komme til.
Såret på utsiden av kneet er fint og har vært fint hele tiden.
Det blir også tatt blodprøver og røntgen.
Røntgen ser fin ut, ingen infeksjon i beinet eller rundt naglene som har først var inne på, men legen er ikke forhøyd med såret og etter avvik på blodprøvene velger han å gi Chris antibiotika og mener at han har en sårinfeksjon. Det har nå gått tre uker siden jeg begynte å mase om dette såret uten av noen tok meg på alvor.

Legen var fortsatt ikke fornøyd med såret nå på siste kontrollen som var 29.mai og forlenget antibiotikakuren enda 15 dager.
På forrige kontroll fikk Chris klarsignal om at han kan begynne å belaste beinet lett sammen med krykkene.
Røntgen viste at det gror, men det er ikke ferdig grodd. Det tar tid…
9.juni skal Chris på enda en ny kontroll. Da blir det også røntgen for å se på fremgangen.

Chris er altså etter to måneder fortsatt avhengig av krykker, samt rullestol over lengre avstander.
Rullestol var han heller ikke særlig begeistret for i begynnelsen, men han forsto fort verdien med den.

Han har gått glipp av veldig mye skoletid pga alt dette. Heldigvis er han en oppegående og smart gutt, om jeg kan si det selv.
Han gjør det over gjennomsnittlig godt og jeg tror han skal klare seg fint.

Ny operasjon blir ikke før til høsten da naglene skal ut igjen, men det tenker vi(jeg) ikke på enda.
Chris har i perioder følt mye på denne hendelsen. Jeg tror selv at jeg har hatt noen gode samtaler med han.
Han gleder seg iallfall enormt til å kunne løpe rundt igjen, og det gjør jeg også.
Jeg håper så veldig at dette går veien. Man skal ikke tenke på komplikasjoner, men jeg kan heller ikke la vær.

Det er bare uker igjen av 5. klasse  og nå håper jeg at vi kan se frem til en fin sommer, tross alt.

No more paparazzi, please!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *