Når kroppen sier stopp… DEL 1

Det har blitt noen mindre positive innlegg på rams nå, men det snur, jeg lover.

Men dessverre er ikke alle dagene fylt av glansbilder og solskinn og det hender seg fortsatt at det kommer slike dager som gårsdagen i ny og ne, og det er så frustrerende!

Det eneste jeg ønsker er å fungere 100%.
Og da mener jeg å fungere hjemme, fungere på jobb, fungere på fritiden. Slike ting noen kanskje tar litt for gitt eller ikke tenker over i hverdagen.
Det å bli lei, sliten og å føle på motgang er nok vanlig uansett.
Jeg er tilhenger av utfordringer og motgang, men når kroppen i tillegg jobber i mot føles det iallfall for meg som litt ekstra frustrasjon.

I går fikk jeg en slik kule igjen. Fantomsmerter i galleblæra som jeg ikke lengre har og magesmerter ut i fra en egen verden.
Legen har muntlig gitt meg diagnosen IBS, også snakket om ME, men uten å ta det noe videre. Så det føles litt som at jeg sitter litt mellom barken og veden.
IBS er så enkelt å si da de ikke finner ut noe annet.

Det har en stund nå bare gått bedre og bedre, og det har føltes mer stabilt. Jeg er et stort skritt nærmere hverdagen igjen.
Forrige uke hadde jeg en super uke treningsmessig. 5 dager med intervaller og en dag med styrke.
Det skal legges til at øktene gjerne ikke er lengre enn 30 minutter.

Det er noen år siden jeg ble sykmeldt nå.
Det føltes og føles fortsatt litt som et nederlag. Jeg vil ikke være «den personen».
En sånn person få forstår og en sånn person som står alene uten mye støtte fra omverden.
Da jeg ble sykmeldt forsto jeg ikke hva det gikk av meg. Jeg kjenner at det fortsatt er vanskelig å snakke eller å skrive om det, men jeg skal bruke de neste dagene på å notere ned alt. Få det skrevet ned, få det ut og å se fremover og videre.

Nå skal jeg ta meg en tur i skogen med lydbok på øret før Chris kommer hjem fra skolen. Han har kort dag i dag.
Forresten etter at han kom hjem fra skolen på mandag kunne han stolt vise frem at han prøvde å belaste beinet med å gå litt på det, men krykkene vel og merke. Jeg er så lettet og stolt. Nå er han snart på begge beina igjen.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *